Downton Abbey

Hvem skulle tro at å endelig finne soundtracket til denne fantastiske serien på Spotify kunne sette fart på oppgaveskrivinga? Putta dem inn (for det var flere. Lykke!) i spillelista jeg laga for å kunne drømme meg inn i fortida på tyngre dager:

sountracks from far away times

Tenkte å benytte jula til å sy om en gammel LBD jeg har hengende i skapet. Har planer om å bli litt av en syerske nemlig. Neste uke skal brukes i hobbybutikker, Fretex og andre thrift/vintage shops her i Bergen. Jeg ser for meg - perler, nål og tråd, en stoffbit, hvit underkjole. Videre - hårgelé, kam, vått hår, hårspenner, bølger og krøller.

Fra drøm til virkelighet: tilbake til den arabiske våren og kontraktteorier.

musikk-ekstravaganza?

Følte for å poste en sang fra Metronomy, som jeg fikk høre om så seint som i går.
Corinne syns jeg er kul først og fremst pga synthen. jeg er svak for synth!

Desverre hadde ikke youtube en skikkelig musikkvideo, men bildet er ganske stilig læll.



Ellers  nærmer det seg jul, men den er fortsatt langt unna.
Jeg har masse oppgaver å gjøre, men feriemodusen har vært hos meg siden før eksamen i november.
Jeg vurderer å finne på noe annet, men skal benytte jula som tenke- og vurderingsperiode.
Mest av alt vil jeg bli gjenforent med folk hjemme i Larvik.
Får nesten vondt av hvor mye jeg gleder meg til det! :D

Go outside

Denne var så søt

She's going home

Rommet blir sakte men sikkert strippet ned for ting på vegger og i skuffer. Det er lite orden på noe som helst. Det er dette punktet jeg har gruet meg til en liten stund, for hvordan skal jeg få med meg alt hjem?


Forrige uke hadde jeg det helt fantastisk. Det var nesten utenomjordisk, den gleden det var å endelig være sammen med noen av de beste menneskene i verden!
Vi dro til Penzance - Cornwalls og Storbritannias ende. Vi dro riktignok ikke til Land's End, men vi var ganske nær likevel.
Deretter reket vi rundt i Falmouth på en rolig onsdagskveld på jakt etter de gode stedene å være. Vi fant dem, men Jacob's Ladder var nok det livligste. Jeg kommer til å savne det sjarmtrollet av en pub.
Vi rakk ikke toget til London dagen etter og ble sittende med trøstepils i handa og dagens suppe i Truro. Alt ordnet seg heldigvis, men vi måtte bittert innse at nye billetter måtte vi ta på egen regning.

Da vi ankom London kl 05.30 og fikk sovet noen timer på hostellet bar det til Leavesden Studios og Harry Potter tour! Det var bare å huske på de billettene da.. Vi var ganske nær ved å tenke at dette skulle gå i vasken likevel, men vi hadde heldigvis beregnet god tid mellom hostel og busstopp, så Malin og Bergliot rakk fram og tilbake med god margin. Hele 10 minutter.

Leavesden studios var mye bedre enn jeg kunne drømme om eller ønsket meg. Det var som å være på Teknisk museum da jeg var liten. Å endelig få se alt som har blitt laget for 8 filmer og som faktisk virker (Galtvortdørene i film 3 som blir låst med slå hele veien opp, døra inn til Mysteriekammeret, dørene inn til hvelvene i Flirgott). Det må bare oppleves, for jeg har ikke ord som kan beskrive følelsen det var å få se alt arbeidet som er blitt gjort. Det er som å se på ekstramaterialet på en film, bare denne gangen kan du ta og føle på det.

Samme kveld fikk jeg også vite at gruppa mi vant Horrorfilm-konkurransen skolen arrangerte. Vi definitivt laget den mest originale filmen fikk jeg vite, og vi ble bedømmet av en profesjonell regissør. Det var ordentlig stas!
Desverre går det ikke an til å dele videoen, men se den gjerne på Vimeo her!

I dag fikk jeg også de siste karakterene fra UCF. 

Det kunne gått bedre. 

Det kunne gått verre. 

En ting som er ganske så sant er at jeg kan bli flinkere på akademisk skriving. Det som kommer igjen gang på gang er noe à la : mer filmspråk, mer analyse, mer research, mer kritisk selvrefleksjon!

Jeg fikk en A på både Chaplinfilmen og portfolioen til den, så da er jeg fornøyd, selv om karakteren for hele prosjektet ble B. Siden det var gruppearbeid viser det kanskje at jeg er flinkere i team enn alene? Journalistikk portfolioen ble også godt mottatt og "a writerly voice is developing"(MARSHALL, ANNESLEY 2012:1). Ironien i det hele er kanskje at selv om jeg fikk B på journalistikken, fikk jeg en D for læringskurve i samme innlevering. Jeg er kanskje ikke alltid like god på engelsk syntaks likevel?

Bored to death

En uke siden siste innlevering. Jeg var lei av å ha fri allerede etter et par dager. Mandag kveld etter innlevering vasket jeg opp alt på kjøkkenet bare for å ha noe å gjøre. I dag er jeg døden nær av kjedsomhet.

Jeg har brukt store deler av de siste dagene med å være sammen med Rebecca, siden hun reiser til fredagen. Det er så synd at vi ikke har tilbrakt mer tid sammen! Tenker ofte at jeg burde tatt sjansen og bodd med henne neste år, men da den avgjørelsen falt passet ikke den tanken inn. Jeg har kommet fram til at jeg kommer til å savne Falmouth uansett, mest fordi de siste ukene har vært veldig levelige. Det blir bra å tenke tilbake på! Gleder meg også til å gå videre i Bergen, selv om jeg er spent på hvordan studiet blir der. Egentlig er det en litt skremmende tanke. Hva om det blir helt annerledes enn hva jeg tenkte det skulle bli?

Vi har hatt framvisning av noen av produksjonene vi lagde etter jul. Jeg er så imponert over mange av dem! kvaliteten, oppfinnsomheten og det tekniske er fantastisk. Her er et par vimeofilmer fra det som blei vist fram:

- Vårt prosjekt i Silent Cinema. En chaplin-pastiche. Jeg filmet, men ser at ting kan bli forbedret. Er igrunn mest fornøyd med lyssettingen. 

- Denne kortfilmen er bygget på manuset Aurora jeg skreiv på før jul! Er veldig stolt av at manuset ble plukket ut av gruppa, og er veldig imponert av resultatet til tross for at manuset måtte endres litt. Jeg er heller ikke kreditert i rulleteksten, noe som er litt nedtur.. Aurora skal også meldes på studentfilmfestivalen Pixel8 (arrangeres av 3.årselevene på UCF) som går av stabelen 20-23 juni.





- Little by Little ble laget for future cinema (en modul jeg ikke tok). Jeg likte den veldig godt!







Og her følger noen flere:




- Penny vant en 72t- konkurranse som ble holdt på skolen etter påske. Den passerte 3årselevenes filmer!





- Echoes of Black ble også laget for Silent Cinema modulen, inspirert av surrealisme og ekspresjonisme. Jeg så rough-editen av denne, som jeg likte utrolig godt, men det ferdige produktet er fantastisk!

You can go back to the galaxy to explore another space

Nå føler jeg det er endelig. Helt sikkert. Ingen vei tilbake. Det til tross for at jeg allerede har signert en leiekontrakt på leilighet i Bergen, er det først nå det er ENDELIG.

Jeg har vært i kontakt med to av foreleserne mine i dag- hun ene er Head of Level 1, og desverre litt skummel å tenke på men desto mer hyggelig og forståelsesfull når jeg faktisk prater med henne. Litt merkelig at jeg fortsatt blir nervøs av tanken på å måtte snakke med henne om dette. Det er derfor jeg var innom Mark først. Mark er min favorittforeleser. Mitt første inntrykk var at han kom jeg til å slite med å forstå. Veldig formell, veldig snakkesalig med ord som ikke gir mening. Så plutselig smeller det en glose som man absolutt ikke skulle tro ville komme fra den kanten. "It's basically about who's fucking who" var hans enkle forklaring om Hollywood's og sladrebladenes dyrking av It-girls ano 20-tallet. Han tilbudte seg å skrive en anbefaling for meg om jeg trengte det. Jeg sa at det var veldig hyggelig av han, men at jeg antagelig ikke trengte det. Systemet i Norge er jo ikke som her.  Hvis det er én ting jeg kanskje kommer til å savne, må det være han.

Jeg blei uansett videresendt til Sarah, hun jeg egentlig burde ha snakket med for lenge siden. Det gikk overraskende greit - Mark hadde forklart henne om hjemlengselen min. Hun sendte meg et skjema jeg må fylle ut som de skal ta vare på fram til året er ferdig. Hvis jeg skulle finne på å ombestemme meg iløpet av den siste måneden her så ville det derfor være en mulighet for det. Jeg kjente jeg fikk litt dårlig samvittighet faktisk. Men jeg må vekk, for min mentale og fysiske helses skyld.


Det ville vært så mye enklere om jeg ikke kjente dem så "godt" som jeg gjør, om det bare var en kald maskin på den andre siden av bordet.

- Akkurat nå, nå som det har sunket litt inn er det faktisk litt deilig. Enda en stein er fjernet, det gjenstår bare å fullføre og gjøre ferdig alle oppgaver jeg skal levere. Masse papir og skjema å fylle ut, flytte.

Flytte hjem.

pretentious french art cinema

Det er en stund siden sist jeg var innom her, har ikke vært så mye å dele. Jeg har likevel omsider skaffet meg twitter, @marennordheim. Nå kan jeg spamme så mye jeg vil om useriøse og seriøse ting!

På universitetet er vi snart ferdig med journalistikk-modulen jeg startet på etter påske. Det har vært overraskende interessant, men jeg gleder meg til å bli ferdig. Det er ikke alltid like lett å finne bra fraser på engelsk selv om min andre filmanmeldelse blei en suksess. Feature anmeldelsen om The hunger games gikk ikke like bra...
Jeg kan likevel se for meg at jeg jobber som skribent i en eller annen filmsammenheng! Det er jo veldig gøy når man får det til, og en grei jobb å ha når man sparer til Produksjonen

At jeg er halvferdig med journalistikk betyr også at det bare er 3 uker til året er ferdig! Jeg har enda ikke sagt til noen av foreleserne mine at jeg skal slutte - jeg føler ikke at jeg kan gjøre det i en mail, og forelesern jeg vil ha tutorial med er bare satt opp når jeg har seminar. Great.

Jeg ser for meg mailen jeg planlegger å sende ang essayet mitt (som jeg forresten ikke har begynt på. Det er en sånn oppgave jeg helst vil glemme sånn at den tilslutt opphører å eksistere). Emailen ender sånn: "Oh, by the way, I won't be here next year. Hope you understand."

Olivia, in a separate bed

"It is terrible to see,

this movement of shadows,

nothing but shadows,

the spectres,

these phantoms;"

- Maksin Gorky, 1896

Dagene flyr forbi som utsikten fra et togvindu: uskarpe streker, grønne, brune, oransje.

Hva gjør jeg? Jeg gjør ingenting. Hjernen kobler seg ut. jeg forstår ikke det som blir sagt til meg og ber dem om å gjenta. Jeg er stille, fraværende.

Jeg er frustrert. På meg selv, på omgivelsene. På de menneskene jeg har rundt meg, fordi de ikke forstår meg, eller kanskje mest fordi jeg ikke forstår dem, og ikke lar dem få lov til å forstå meg.

Jeg skriver mer dagbok nå enn jeg noen gang har gjort før. Seinest i dag lå jeg på senga etter jeg kom hjem fra seminar kl 14 og lirte av meg 2-3 sider mens jeg hørte på p3s radiodokumentar om ei 24 år ung jente som hadde blitt antatt på første forsøk, men som ikke kjente den store gleden ved å holde utgaven av sin egen bok i hendene. Hun hadde vært deprimert siden hun var 10 år. Jeg sendte linken til mamma, og hun reagerte ved å ringe meg over skype tidligere i kveld for å få vite grunnen til denne oppførselen. Jeg sa at det ikke var noen spesiell grunn annet enn at den var interessant å høre på. Det er forresten sant også, sjøl om jeg kjente meg mye igjen i forfatterens oppførsel. Ønsket om å ligge i senga hele dagen og aldri stå opp, ikke ville gå ut av huset og treffe folk, å sitte hjernedød foran pc- skjermen og ikke gjøre noe fornuftig. Det er sånn dagene mine forsvinner.

I flere dager nå har jeg tenkt på hva jeg skal pakke med meg hjem til påske. Jeg har sitti på senga mi og stirret på dvd samlingen, bøkene mine. Laget et mentalt utvalg. Jeg har lenge sett for meg hvordan jeg skulle ha pakket kofferten. Jeg skulle dra den kjapt fram fra under senga mi, slengt sko og halve innholdet i hylla mi oppi. Dratt ut tilfeldige klær fra skuffene og fra klesskapet. Deretter skulle jeg snike meg kjapt ut av rommet mitt for så å forsvinne fort herfra.

Jeg gjorde det også - pakket kofferten altså. La oppi vinterstøvlene, en god stabel dvd'er og en del klær jeg har brukt lite og antagelig ikke trenger her mer. Det er plass til en god del mer, men det er fortsatt 3 uker til 16 mars.

(foto: Brooke Shaden)

"Unless you love, your life will pass by"

Jeg kjøpte Tree of Life i dag. Tårene bare rant.

Jeg er litt usikker på hva jeg så, det har ikke gått helt opp for meg enda. Men jeg kan med sikkerhet si at det rørte meg, for våte øyne er en sjeldenhet hos meg. 

spørrepronomen

Neste uke sender de Oslo 31. august på kino her. Jeg gleder meg til å vise den fram til de to jeg er litt sammen med. Jeg er spent på hvordan mottagelsen blir - om de vil syns den er vakker, sår og gjenkjennende. Eller om de vil sitte igjen som spørsmålstegn...

Jeg så traileren på nytt nå nettopp og kom over denne parodien. Den har noe i seg den også.




Jeg har bestemt meg for å søke meg hjem for neste høst. Bare i tilfelle. Jeg sier ikke at jeg bestemt skal reise, men jeg ser ikke for meg at ting blir særlig forandret. Det er et vanskelig miljø å komme inn i for meg her, og jeg kan vel med sikkerhet si at Ensomheten har vært en trofast følgesvenn nesten helt fra starten.

 Kanskje jeg dro for tidlig, hvem vet..Jeg angrer uansett ikke.

(foto: meg)

...

Wes Anderson // FROM ABOVE from kogonada on Vimeo.

Jeg syns det er litt frustrerende å vite at neste semester ikke begynner før om 4 uker. 4 uker med foreløpig ingen planer her i Falmouth er jævelig lenge må jeg innrømme - Skolen har ikke gitt noen informasjon ang. hva vi skal bruke de neste ukene på mens lærerne retter innleveringer vi hadde for 3 mnd tilbake og fram til nå.. Jeg er så lei og sliten av denne uvissheten!

Uka har jeg brukt til å grave meg lenger inn i hulen min- rommet jeg bruker alt for mye tid i fra før av, til å skrive et essay jeg ikke har lyst til å skrive. Det har gått greit. Så lenge jeg består er jeg fornøyd, det betyr at jeg slipper å skrive det på nytt, selv om jeg vet at ting jeg skreiv sikkert burde kommet klarere fram. Jeg føler meg heller ikke helt ferdig med det - essayet ligger ikke i papirformat på skrivebordet, og det ligger og gnager på samvittigheten.

Jeg ringte hjem i dag, for det er noe som har plaget meg helt siden jeg "mellomlanda" i London på lørdag  kveld. Jeg er blitt usikker på om Falmouth er det riktige stedet for meg. Det har tatt veldig lang tid å tilpasse meg systemet her (som jo ikke burde være uventa), og så kom juleferien. Jeg har ikke så mange venner å skryte av, de eneste jeg ser hver dag er de jeg bor med, men jeg finner sjeldent på noe med dem. På kurset prater jeg med en del, men igjen - vi finner aldri på noe. Noen ganger tenker jeg at løpet er kjørt, jeg burde jo ha folk jeg kan prate greit med nå! Men jeg har bare Rebecca, og Camilla, begge norske. Erasmus- studentene i byen reiser tilbake til sine universiteter når terminen slutter..

Så det er nå jeg tenker : søren, hvorfor blei jeg ikke i Bergen? I trygge og vakre Bergen by, som er mye større en småbyen, tettstedet Falmouth. Bergen som har Åsne og Magnhild.
Mamma mener at jeg finner ut av det- bare gi det tid, så går det, ikke sitt og vent.

Men jeg tror ikke hun skjønner at jeg er nærmest alene her.