Jeg syns det er litt frustrerende å vite at neste semester ikke begynner før om 4 uker. 4 uker med foreløpig ingen planer her i Falmouth er jævelig lenge må jeg innrømme - Skolen har ikke gitt noen informasjon ang. hva vi skal bruke de neste ukene på mens lærerne retter innleveringer vi hadde for 3 mnd tilbake og fram til nå.. Jeg er så lei og sliten av denne uvissheten!

Uka har jeg brukt til å grave meg lenger inn i hulen min- rommet jeg bruker alt for mye tid i fra før av, til å skrive et essay jeg ikke har lyst til å skrive. Det har gått greit. Så lenge jeg består er jeg fornøyd, det betyr at jeg slipper å skrive det på nytt, selv om jeg vet at ting jeg skreiv sikkert burde kommet klarere fram. Jeg føler meg heller ikke helt ferdig med det - essayet ligger ikke i papirformat på skrivebordet, og det ligger og gnager på samvittigheten.

Jeg ringte hjem i dag, for det er noe som har plaget meg helt siden jeg "mellomlanda" i London på lørdag  kveld. Jeg er blitt usikker på om Falmouth er det riktige stedet for meg. Det har tatt veldig lang tid å tilpasse meg systemet her (som jo ikke burde være uventa), og så kom juleferien. Jeg har ikke så mange venner å skryte av, de eneste jeg ser hver dag er de jeg bor med, men jeg finner sjeldent på noe med dem. På kurset prater jeg med en del, men igjen - vi finner aldri på noe. Noen ganger tenker jeg at løpet er kjørt, jeg burde jo ha folk jeg kan prate greit med nå! Men jeg har bare Rebecca, og Camilla, begge norske. Erasmus- studentene i byen reiser tilbake til sine universiteter når terminen slutter..

Så det er nå jeg tenker : søren, hvorfor blei jeg ikke i Bergen? I trygge og vakre Bergen by, som er mye større en småbyen, tettstedet Falmouth. Bergen som har Åsne og Magnhild.
Mamma mener at jeg finner ut av det- bare gi det tid, så går det, ikke sitt og vent.

Men jeg tror ikke hun skjønner at jeg er nærmest alene her.